Historikk om Nyksund
Den første offisielle bosetningen i Nyksund kom på slutten av 1700-tallet, da en handelsmann ville utnytte stedets nærhet til rike fiskefelt.
Grunnlaget for bosettinga er det fiskerike havet utenfor Vesterålen. Fra begynnelsen på 1900-tallet utviklet stedet seg til å bli det nest største fiskeværet i Vesterålen. På 50- og 60- tallet ble det også drevet utstrakt pelsdyrproduksjon på stedet. Skreien passerer lange «egga» på veg til gyteplassene i Lofoten, og følger samme vei tilbake etter gytinga. Vinterfiske etter skrei varer fra nyttår til april og er i dag vært den viktigste inntektskilden for kystbefolkningen i Øksnes.
Utenfor nordspissen av Langøya går skreien temmelig nært land. Rike fiskefelt finnes 5-20 nautiske mil utenfor Nyksund. I perioder kan skreien gå helt oppunder skjærene nord for Gåsøya, like sørvest for Nyksund.

 


Relativt gode havneforhold nær fiskefeltene har vært den viktigste årsaken til Nyksunds fremvekst.
Bebyggelsen er lagt på de to øyene Nyksundøya og Ungsmaløya. Begge har lite jordsmonn og fattig vegitasjon. Den 70 meter høye toppen på Nyksundøya skjermer for vind fra nord. Før moloen over Nordsundet mellom Langøya og Nyksundøya ble bygd i 1961, hadde Nyksund to innseilingsmuligheter. Dette var en fordel ettersom vind og bølger skifta retning. Mot sør og vest er horisonten lav.I nordøst ligget fjellene Nyken (185 moh) og Melen (314 moh). Fjella i øst skjermer for morgensola, men alt i alt har Nyksund en solrik beliggenhet. Våren kommer tidlig.
For dem som hadde arbeidet sitt på havet var vinden den viktigste klimafaktoren. Selv om havna i Nyksund er skjermet, ligger stedet svært utsatt for vind. Til alle årstider kan vindstyrken bli stor. Den viktigste vindretninga om vinteren er sør-vest. Den fører fuktig og mild luft fra havområdene i sør og er årsaken til de milde vintrene. Om sommeren er kjølig vinder fra nord-øst fremherskende, ofte på dager med klar himmel.
Arbeidet på moloen mellom Nyksundøya og Ungsmaløya ble påbegynt sommer 1874. Moloen var ferdig høsten 1878. Bredden var 5,65 meter. Langs yttersiden var det murt et 1,25 meter høyt og 1,9 meter bredt brystvern. Havna skulle nå gi plass til 150 båter. Gleden over den nye og bedre havna ble imidlertid av kort varighet. Under noen voldsomme stormer vinteren 1880 ble en stor del av stein fyllinga på moloens ytterside revet løs, og sjøen brøt inn i havnebassenget. Flere større fartøyer kom i drift, og ett av den ble total vrak, etter at det først hadde revet med seg ei rorbu på Nyksundøya. Arbeidet med reparasjon og betydelig forsterkninger av
moloen startet sommeren 1880 og fortsatte året etter. Da man innstilte arbeidet høsten 1881, stod det bare igjen å støpe 16 m betongdekke og mure brystvern ved Ungsmaløya. Men vinteren 1882 som igjen noen voldsomme stormer. Omtrent alt det utførte reparasjonsarbeidet på moloen var ødelagt da uværet endelig la seg. Havnevesenet fant nå at moloen måtte beskyttes av store bryteblokker på yttersida. Ny reparasjon av moloen ble satt i gang sommeren 1882. Allerede på forsommeren 1883 var reparasjonen utført etter planen.
Skikkelig vannforsyning til Nyksund kom ikke før i siste del av 1950-årene. Veiforbindelsen til Nyksund kom i 1960 og i 1961 ble moloen fra Langøys ferdigstilt.
Et annet merkeår for befolkningen var storbrannen i 1934, da en stor del av bebyggelsen langs indre havn på Nyksundøya strøk med. Året etter begynte ett nokså omfattende arbeid med fjellsprenging for å skaffe bedre plass til ny bebyggelse i havneområdet. Dette arbeidet ble ledet av Statens havnevesen. Den utsprengte steinmassen ble benyttet til å mure opp landkar for nye kaier.
Eget lysaggregat hadde flere av fiskekjøperne og handelsmennene allerede omkring 1930. Strømmen fra Vesterålen Kraftlag nådde frem til været i 1948.
I 1945 hadde stedet 9 fiskebruk, 4 butikker, bakeri, smie og en rekke andre servicefunksjoner og om lag en befolkning på 180 personer fordelt på 30-33 hushold. Av disse livnærte bare 3-4 hushold seg direkte til fiske. Resten var beskjeftiget med fiskemottak, butikkdrift og andre servicefunksjoner. I 1945 var det f.eks 260 fiskere og om lag 50 fiskearbeidere fra andre steder i regionen som hadde Nyksund som basishavn/arbeidsted. Som en følge av dette var den fastboende befolkningen svært avhengig av de tilreisende fiskerne. Det paradoksale er altså at Nyksund baserer hele sin eksistens på fiskeriene, men stort sett ikke har heimefiskere. Dette gjorde stedet svært sårbart for fiskere som etter hvert slutter å drifte fra Nyksund.
Utover i 50- og 60-åra legges flere fiskebruk ned og i 1970 er bare ett anlegg i drift. På slutten av 60-tallet ble de to siste butikkene nedlagt. Telegrafen forsvant i 1961 og skolen i 1973.
Man kan dele fraflyttinga fra Nyksund inn i to faser. Nemlig fra 1950 til 1968 og den siste fra 1968 til 1975. I første periode sank innbyggertallet fra 164 til 91, mens i den andre perioden er snakk om en total avfolkning i løpet av 7 år.
I 1980- og 90-årene kom tyske studenter til Nyksund, og skapte ny aktivitet på stedet. Etter hvert ble stedet populært for tilreisende kunstnere og turister. I dag har Nyksund om lag 20 fastboende og et helårlig tilbud til turister. Flere av de gamle bryggene i fiskeværet er i ferd med å bli restaurert.